Good bye Alaska.

Da er det morgen den 13.08 og de siste bloggordene skrives inn på bloggen på Alaskajord. Kanskje kommer det noen oppsummeringer med noen spesialbilder når vi har fått redigert litt. Kanskje også en video om enn den unike bamsevideoen uteblir. Men vi har både sau, ørne og noen andre godbiter å by på.

Vi takker alle våre lesere for at dere har fulgt oss, over hundre klikk på det meste. Takker også for hyggelige kommentarer underveis. En takk også for hyggelig samarbeid med Trollheimsporten.no, siste leserbrev ble lagt ut i dag. Om få timer er vi i lufta på vei til Seattle. Legger ved en siste billedhilsen fra Alaska - ett fra Chugach National Forest og ett fra Denali NP med Mt McKinley i bakgrunnen.

Chugach NF hilser bloggens lesere.

Det gjør også Denali NP og Denali toppen.

Hope - liten men med variert innhold.

Litt usikker på hva som egentlig gjorde at jeg anbefalte å besøke Hope, men det var liksom noe med presentasjonen som pirret nysjerrigheten. Og som nevnt tidligere, etter først å ha misset på å finne byen  fikk vi så kontakt med Seaview og gamlebyen. I Main street ligger suvenirbutikken, social house, cafeen og baren, litt utenfor - i loopen, ligger blant annet kunstgalleri og museum og enda en cafeteria. På museet traff vi så igjen Aukrust II, etter først å ha møtt ham under frokosten hos eskimoen. Bildet taler for sitt, se under. Jeg bruker ofte, og bruker igjen ornitologen som alibi for å få tatt bilde av de største severdighetene. I følge eskimoen så var Aukrust II heftet av hørselsproblemer som resultat av Vietnam krigen i kombinasjon med diverse hørselskadende aktiviteter senere.

Oppe i granskogen etter museumsbesøk, cafeteriabesøk og sjekk av elva, snublet vi over enda en severdighet. Elgku med to kalver gresset på veikanten, tydeligvis trygg på seg selv da de ikke enset oss spesielt. Først da vi prøvde håndhilse på fruen begynte øreflippene å komme i "dra din vei" posisjon. Vi fikk noen virkelige flotte bilder, endog ble videoen aktivert denne gangen. En skikkelig oppreising etter gårsdagens misære.

Så var vi på plass hos eskimoen igjen, først lunch og så sighseeing med den nakkeskadde. Sightseeing innover fjelldalen inn i Chugach National Forest, i SUVen etter gamle gruveveier som snoket seg innover i terrenget. CNF kan i tillegg til naturen by på en rik fauna og dessuten restene av den gamle gullgruvetiden. Etter nitidig speiding oppover i fjellsidene ble det registrert en prikk med potensiale til å være noe mer. Og vi kunne etter hvert hake av på severdighetslista vår - Fjellgeit. En snedig skapning, ser mer ut som idiot enn en slu og spretten  fjellfarer. På oppoverturen registrerte vi bare en, på returen fire stykker. Etter å ha passert uttallige bæverdammer kom vi fram til veis ende der veien videre var smale veier/stier som førte opp til tidligere gullgruver. Bruce, som den nakkeskadde hett, anbefalte oss å gå opp til den ene gruva - han skulle vente ved bilen mens vi tok turen - en utfordring som passet bra etter noen rolige dager.

Etter start på 615 moh nådde vi gullgruveinngangen ved 880 moh. Litt svett og noe blaut etter ei lett heftig regnskur på starten av ferden. Og der vi står ble det, etter Bruce sine antagelser, drevet gullgraving godt ut på 60-tallet. Vi gjenåpnet ikke gruva men tok med en stein vi antar er spekket med gull, nærmere undersøkelser blir ikke tatt hvis resultater ikke er av større interesse å få presentert. Etter en kjapp retur kom vi ned til Bruce igjen -  og tre andre fjellfarere. Den ene var fra Hope, nummer to fra Østerrike og den tredje fra London - naturlig nok.

Etter ankomst eskimoen ble det BBQ ribbe med dertil god drikke. Eskimoen var i storhumør og syntes ikke det var helt greit at ornitologen ville legge seg allerede ved midnatt. Men slik ble det da morgendagen skal sende oss til Anchorage og sistkveld i Alaska. Nå venter Barbara og Rich i Seattle, så blir det Amsterdam-Trondheim og punktum finale for århundrets ekspedisjon. Jau, det blir nok godt å komme hjem igjen også kjenner vi.

Ornitologen i passiar med Vietnamveteranen.

Mora kikker etter tvillingkalvene som gjemmer seg i buskene.

Innover i Chugach National Forest etter grusvei opprinnelig opparbeidet av gruvearbeidere.

Kenai River - et ubeskrivelig mangfold.

Elvevassdraget Kenai er det store vassdraget på Kenai halvøya og vi reiste i dag langs vassdraget for å finne ut mer av vassdraget som blant annet huser verdensrekorden for King Salmon. Vi startet ved utløpet ved City of Kenai og reiste via to store innsjøer blant annet, innsjøer som gjør at breslammet sedimenteres og som igjen gjør at elva blir fiskbar nesten hele veien. Men før vi ankom City of Kenai hadde vi drept 3 stk pene Dolly Varden i Anchor river, spist den ene og gitt resten til vår lokale Aukrust-figur som solgte skrammel og skrot, brukt fiskeutstyr blant annet. Det mest spektakulære var sluken som var laget av tannrekka eller gebisset til den uheldige. Neppe veldig attraktiv for fisken men spesiell.

I City of Kenai booket vi inn på Uptown Motel og etter en halsbrekkende, les formidabel middagstallerken, ble det kvelden med søking på internet etter neste dags stopp. Deretter soving - trodde vi. Ikke det - for da startet 3. verdenskrig utenfor den lokale puben. Først etter 250 klart adresserte FY til noen, stilnet mannen med den noe iltre og høylydte stemmen av. Men etter ei stund våknet vi igjen da 3. verdenskrig ble restartet. Puben stengte tydeligvis men ikke kjeftamentet til den lokale stammen, og når de ikke fikk være inne var det naturlig å stå utenfor vinduet til ornitologen og meg. Men etter noen rotasjone under dyna, som ikke er dyne, svimte vi av etter hvert.

Neste dag startet med ornitologens time ved Utløpet av Kenai river. Men etter å ha herjet rundt utløpet med kikkert og fotoutstyr, viewpoint etter viewpoint uten nye arter, så ornitologen noe deppet ut. Vi drar videre befalte han og vi dro - mot Skilak lake. En skarv og en hegre ble observert, hegren ble av legmannen senere underkjent og definert som en grankvist. Nå er ornitologen desperat tenkte jeg og trøstet ham senere med en falk oppe ved upper Ohmer Lake - fantastisk. Etter enda en kort kjøretur ble det stopp ved en liten bekk, en bekk full av laks, og full er ingen overdrivelse. Her passerte det laks i store stimer konstant, smålaks fra 1-2 kg. Og som det ikke var nok så dukket det opp en svartbjørn, han plukket majestetisk opp en fisk og lusket inn i buskaset. Og jeg - jeg fikk filmet hele seansen - trodde jeg. Ved demonstrasjon av årets video til ornitologen så bekreftet sannhetens øyeblikk at jeg hadde slått av opptak istedet for å starte det. Livets vidunderlige bagateller mente ornitologen - legmannen var slett ikke enig akkurat da.

Etter noen hundre meter ble det bråstopp igjen - Grizzly med to unger. Flere biler stoppet opp men ble sittende i sine respektive biler. Vi valgte alternativ strategi - ut av bilen og lett trav etter bamsen med kikkert, foto og videokamera - og en bjørnespray på deling. Ornitologen fikk et skudd av ene ungen mens jeg fikk filmet rumpa av bamsen i ca 1,5 sekunder. Pytt, pytt tenkte jeg da, jeg har da praktfilm av svartbamsen.

Sitter nå i senga in the middle of nowhere, dvs i Hope. Som o-løper må det være karriærens største bom, det å ikke finne en by. Dvs by og by, etter hvert fant vi Old town, som var "byen" og etter å ha slått følge med souvenirdama til skogs, endte vi her inne i granskogen. Og her sitter vi sammen med ei pratsom kvart eskimodame og hennes nakkeskadede mann med jevnlig hodepine og undrer på hva morgendagen bringer. Tror vi skal til fjells med SUV eller ATV, de har lovet sightseeing. Og eskimoen lovde et fugleliv uten sidestykke som gjorde at ornitologen ble lettere beruset, uten kunstige tilsetninger. Morgendagen vil vise om eskimoen fra Nome er å stole på. Vive la Hope - leve Håpet.

Nils poserer sammen med Anchor Points store sønn som etter eget utsagn hadde en enkel fiskeregel - don't mind the rules.

Skilak Lake, ett av to store sedimenteringsbasseng for Kenai river.

Vel framme ved Seaview, old town of Hope.

Nesten vassfis.

I dag skulle vi ta en siste fisketur og plukket ut en liten elv, Anchor river, ikke langt fra Homer. Der skulle det være små Silver og Dolly Varden. Dolly Varden er en røyefisk som går opp fra sjøen, normal størrelse 0,5kg pluss/minus. Elva hadde også King eller Red, men disse var i gytehumør og ikke tillatt å fiske heller. Kjørte ned til en camp ved elva og drog nedover, først på inspeksjon. Lita elv men det spratt fisk, både stort og smått - peace of cake tenkte vi. Etter flere timer og test av utallige spinnere og sluker ble det en dramatisk endring i peace of cake attituden. To fluefiskere som fikk hhv en Silver og en DV syntes synd på de talentløse nordmennene og ga fangsten sin til Nils. Greit det men læll.

Vi beveget oss lengre nedover og på brekket - endelig en DV. Stor - nei, ca 300g. Men den reddet vassfisen i alle fall. Hadde et par tilsvarende på kroken men napp er alltid vanskelig å fotografere. Etter steiking av Silver og DV ved campen, tuslet vi oppover elva et stykke. Her var det enda dårligere fiske men en utrolig opplevelse da den røde Kingen hadde gyteutøvelse. Et fantastisk skue å se på disse, til dels store laksene, plaske rundt og innimellom rote opp grus under gytingen. Vi snublet også over en 2-3 store døde lakser i vannkanten, de hadde gjort sitt - formert slekta. Og da er livet over. Som han sa - life is a bitch, and then you die.

i skrivende stund fester vi lit til morgendagen, da skal vi være på plass når floa kommer og da blir det andre boller - tror vi. I mellomtiden blir det bloggskriving, politiske diskusjoner og ikke minst det å oppleve litt av lokalmiljøet. Mange Aukrust figurer innimellom. Så i morgen blir det bruk av vidvinkel for å få alle fiskene på ett bilde - vi gleder oss.

Havørna er rundt oss jevnlig, her en fantastisk episode der den har greid å hente opp en Silver og dratt i land på en holme ved Homer Spit.

Tett på vassfis i Anchor River, disse 300 grammene reddet oss.

Nils er sulten, tett overvåking av Silver-stekingen. En gave fra pensjonisten fra San Fransisco.

Kenai - Peninsula.

Etter fisketur og teltliv har vi nå tillatt oss å være litt lukseriøse og bodd på motell med mykt underlag, vi har altså blitt mer som de fleste andre som reiser rundt i Alaska, og de er det mange av. Faktisk er det også en del fra øvrige USA som besøker Alaska. Som overskriften tilsier har vi altså inntatt Kenai-Pensinsula som inkluderer kjente områder som Kenai National Wildlife Refuge og Chuga National Forest. Når jeg skriver kjent så er det et mangslungent begrep, i Alaska derimot er Kenai et av de store trekkplastrene ved siden av Denali og Katmai. Etter korte besøk i Seward og Kenai City befinner vi oss nå i Homer, en meget allsidig og spennende by. Her går faunaen, fiskeindustrien og turismen i ett i en unik symbiose.

Når jeg skriver at det går i ett så er det slik og vi har opplevd naturen tett på sivilisasjonen gjennom å kunne iaktta ørnerede med unge nær hovedveien, steinkobbe og sjøoter ved strandkanten og havørn som napper opp fisk fra sjøen nesten rett foran føttene dine. I tillegg til dette en rekke observasjoner av ulike fuglearter - ornitologen har hatt en slitsom dag. Når en i tillegg kommer over en lagune med sjøvatn der laksen spretter som i en oppdrettsmære begynner vi å lure. Svaret er at de setter ut smolt i lagunen og laksen vender tilbake til lagunen for å gjøre det som ikke er mulig - å gyte. Men den svømmer altså rundt, nærmest i stim, og fiskerne på land står nesten like så - i stim. Og fiskerne drar faktisk fisk også, men vi er usikre på om fisken biter eller om de blir krøkt. Vi observerte i alle fall ett tilfelle av krøking.

I stedet for kveldsmat shoppet vi røykalaks og ost som snacks til et bitte lite glass øl. Ølet hentet vi i Homers Brewery der en kunne få fylt opp flasker fra en meny og ta disse med hjem. Type øl ble skrevet på toppen med tusj - enkelt og greit. Om det smakte, ja vi ble i veldig godt humør av all osten. I morgen skal vi igjen innom noen destinasjoner for fugleobservasjoner, vi skal kanskje innom en liten creek og vi skal besøke Barbara sine gode venner, de var ikke hjemme i kveld men snakket med sønnen som lovde å formidle en avtale. Deretter er det åpen agenda igjen men etter hvert må vi nærme oss Anchorage for avreise til Seattle. Vi hilser alle fra Homer - livet er i ordning.

Havørna, eller hvithodeørna, har sitt rede tett opp til sivilisasjonen i Homer.

Nils har plukket opp sin pinglelinse for å fotografere sjøoter og Common Loon.

Flott utsikt fra Homer Spit mot brehalvøya rett over.

Vi er klare for kveldsmat, røykalaks, ost og en liten ølskvett fra Homers Brewery.

Flytur til villmark og fiske - eller.

Ved ankomst Anchorage sporet vi opp et selskap som drev bushflyging og dro straka vegen ned for å finne selskapet som holdt til rett ved flyplassen. Fancy opplegg med internasjonal flyplass og i en liten dam ved siden av - hundrevis med småfly og sjøfly. Vi slet med å finne selskapet, men etter forsøk på å lette med bilen, dvs vi fant oss plutselig på en taxebane for fly, lyktes vi med å finne Regal Air. 07:55 neste dag lettet Regal Air sitt enpropells sjøfly fra dammen i Anchorage retning laken ved Lake creek, elva der vi skulle bade i fiske. Dvs, på reklamebilder skulle en tro at en kunne fiske i store dunger. Slik er det ikke, et velregulert fiske med baglimits på de fleste arter og et virvar av regler da det reguleres ofte ut fra de ulike vassdrag eller områder. Vi hadde derimot ingen behov for storfiske slik sett, nok til mat, resten ble catch and release.

Så startet en bushvandring, etterhvert etter en sti, men elva hadde, som alltid, steinøra på andre siden. Etterhvert kom vi fram til mer enn en sti, tilsynelatende ATV sti. Og etterhvert kom ATVen og mannen derpå bebudet at dette var privat eiendom, et skilt vi tidligere hadde antatt var utgått på dato. Nils prøvde seg som diplomat men aldri har vel ornitologen mislyktes mer i sin karriære enn akkurat her. Dvs tilbake noen hundre meter og oppover langs elva etter en langt mer kronglete sti. Men etter nærmere en times vandring skimtet vi steinør på rette sida. Elva delte seg derimot i to og vi var usikre på om det gikk fisk i vårt leie. Ned til bredden for observasjon, først helt dødt og pessimismen var nok godt synlig på begge verdensmestrene, så smalt det. Skikkelige vak og beslutningen var tatt - vi blir her.

Og i Alaska er det alltid spennende å starte fisket for du vet ikke hvilke arter som befinner seg i elva. Men første bud var å sikre frokosten. Og den var sikret etter ca 15 minutter, da hadde vi landet to regnbueørretter og en pukkellaks. Flott og sprek regnbueørret, skikkelig moro. Etter frokost måtte vi roe ned og i den grad vi fisket ble det catch and release som det heter på godt norsk. Oppdaget etterhvert at det også gikk stor laks i elva. Denne var derimot rød og vi greidde ikke lure den. Enten var redskapet vårt for smått eller så var han for opptatt av å posisjonere seg for gyting.

Så kom nedturen, og det som ofte kan være frihetens USA sine negative sider. Kan ikke gå i detalj på alt men det startet et fiske assistert av båter med store påhengsmotorer. Enten stoppet de båten og fisket fra land, eller så fisket de i hytt og pine fra båten som de enten dorget med ved hjelp av motoren, eller de drev nedover elva og fisket like mye i hytt og pine. Men vi bestemte oss for at dette skulle ikke ødelegge opplevelsen vår. For fisket og like mye opplevelsen ved å følge med laksen oppover elva var eventyrlig. Og etter hvert hadde vi landet følgende arter - Regnbueørret, Humpy(pukkellaks), Cutthroat og Coho (Silver) Salmon. I tillegg kunne vi se store Sockeyes eller Red Salmon, men denne greidde vi aldri å lure. Etter to netter i delvis buklete underlag er det godt å lande i seng her i Seward der vi nå befinner oss. Regnet er tilbake men vi håper på bedring i morgen. I morgen blir det fra minutt til minutt - ingen planer ennå.

Bedre med en Humpy i handa enn hundre Sockeyes i elva.

Søndagsfrokost, Cutthroat (til venstre) og regnbueørret.

Coho eller Silver Salmon.

Laks - watch up.

Da har vi booket flight inn i lakseriket. Lander i Bulchitna Lake og skal fiske i ei sideelv til Yentna River. I Yentna River finnes de fleste fiskearter i Alaska, i sideelva skal det finnes et par sorter laks. Vi velger bevisst bort de turistifiserte og kjente attraksjonene i Katmai og Kenai i denne omgang, får heller se om det blir tid senere. Vi ble nesten litt irritert over det tyske paret som uhemmet skrøt av bjørneopplevelsen i Katmai med Ranger i ryggen og lodge på bredden. Det blir litt mer spenning når du vet at du selv må håndtere bjørnen og ikke overlate til en selvsikker guide å jage bort bamsen.

Vi har altså kommet til Anchorage og har nå proviantert for turen, etterfylt med propan og skal etterhvert reorganisere storsekken for tur. Spente på om sene 0,35mm holder men satser på teknikk og list. Nils satser på å leve av fisk, det er det flere i ulike sammenhenger som har prøvd, både med og uten hell. Jeg har tillatt meg å ta med en pose tørrmat på luringa, tenker ornitologen blir glad for det.

I morgen kl 07:30 tar vi av fra Lake Hood og lander altså i Bulchitna Lake 1-2 timer senere. Det betyr at bloggen blir rolig i minimum tre dager framover. Hilser alle våre lesere her fra the last Frontier, hyggelig at dere følger oss. Tar gjerne imot flere kommentarer - alltid hyggelig med innspill hjemmefra. Vedlegger et par bilder til fra Denali, bare for å beskrive denne fantastiske naturen.

 Basecamp - ja det ble litt unnabakk.

 Skuer etter steinbukken - litt pessimist akkurat her.

Flott skue mot Alaskan Range - noe lenger øst enn Mt McKinley.

Denali - sagnomsust villmark.

Etter to dager og ei natt i Denali nasjonalpark nærmer vi oss nå Anchorage igjen. Halve tiden i Alaska er brukt og nå og nå må vi prøve lete opp en bushflyger inn i lakseland. Men først Denali - i utgangspunktet noe usikker på hvor turistifisert den var. Svaret er - ja begge deler. Den store turisttrafikken er bussene som ruller inn og ut av nasjonalparken der du kan hoppe av/på og se på naturen fra bussete eller veikanten. Det er også en opplevelse faktisk, men så hadde de også alternativet backcountry. Da måtte du vekk fra veikanten og det ble selvsagt vårt valg. Men det var delt opp i mange områder, parken er enorm, og vi måtte bestemme oss på forhånd hvor vi ville campe. Nils insisterte på at vi skulle "jakte" på Dall sheep, eller steinbukken. Etter samtale med Ranger falt så valget på campground 31, et område stort som et et norsk 1:50.000 kart. Og det var begrensninger på antall personer pr område pr døgn.

Etter gjennomgang av video og kurs, det meste i hvordan du skulle takle bjørnen, var vi klare til start - trodde vi. Ikke det for i tillegg måtte vi oppgi alder, vekt, hårfarge, klærfarger og vise fram at vi hadde bjørnesikker matdåse. Etter å ha betalt et ikke ubetydelig beløp for busstransport og aksess fee, hoppet vi på bussen. Etter ca 2 timer ble vi kastet av i regnværet in the middle of nowhere. Base camp var plukket ut på forhånd og veivalget var klart. Men kartet holdt ikke o-standard, vegetasjonen var ikke angitt. Etter en hard kamp i bush og seljekratt tok vi den tøffe beslutning, hufselige sekker til tross, vi drar opp i høyden. Etter endt kamp og med meget dårlig kilometertid nådde vi basecamp.

Etablerte camp, kokte på kaffen og nøt et koselig kveldsmåltid i mosen før noen så "slo på" på TVen der det ble vist naturfilm. Først ble det registrert ni stk steinbukker eller Dall sheeps, da var Nils strålende fornøyd. Disse befant seg i fjellhamrene mot vest. Så i krattskogen mot nord, to voksne elger, for deretter å oppdage en flott reinsbukk i sør. Sammen med rype og lavskrike følte vi oss som en del av den ekte naturen. Ingen bjørn men enda mer sjeldent, neste morgen kom et ulvepar inn draget fra sørvest og passerte oss på relativt kort avstand. Stoppet endog opp overfor oss og gravde etter jordekorn, dette som en ekstra gest til oss som var på besøk helt fra Norge.

Tid for å bryte leir, og igjen inn i slåsskamp med kratt og ulendt topografi. Men vi grov oss fram og etablerte camp 2, pausecamp. Denne skulle bare ta vare på tungsekkene mens vi dro til høyfjellet for å fotografere og filme sauene. Nils med 5 kilo optikk, jeg med enkelt videokamera pluss stativ. Og dagen bød på årets beste vær, dvs det ble varmt. Satset på å fylle opp drikkeflaska underveis men steingrunnen hadde tydeligvis stukket av med alt vannet. Nei ikke helt for lengre oppe bød naturen på en midlertidig bekk med fersk permafrostvann. Dette kan ikke ha Giardia parasitten mente Nils og drakk uhemmet uten filtrering. Jeg får bruke filterflaska tenkte jeg slik at i alle fall en av oss kan være klarsynt under hjemreisa.

Vel oppe på første brinken, uten noe tegn til sau, bredte pessimismen seg. Men så, etter lengre studie, beveget steinen på seg, steinen vi hadde studert lenge. Nytt mot meldte seg og vi listet oss opp utenfor syne av bukken. En påfølgende fantastisk opplevelse som er dokumentert både på bilde og video. Men det krever litt redigering, kanskje vil trollheimsporten, som også følger oss, bistå med dette inntil videre.

Siste etappe til veien ble i hovedsak lagt etter et bekkeleie for å unngå bush. Tørst var vi da vi kom fram til veien, enda tørstere etter 1,5 timer før det kom en buss som hadde ledige seter. Det var like før mannen på nabosetet ble ranet da han satt og mesket seg med vann, dette i enda 2 timer før vi nådde bilen og kunne fukte ørkenstrupen. Nils drakk en Alaskan Amber denne kvelden, og jeg måtte holde ham med selskap. Det hører også med til turen at vi så to grizzly bjørner med unger fra bussvinduet. Kjempeoppstyr i bussen og vi følte oss som skikkelige industriturister i sterk kontrast til siste døgns opplevelser.

Først våt av regn, så av svette da vi måtte forsere en fjellrygg.

Vi fikk også et fantastisk blikk mot Alaskan Range og her Mt McKinley. 

Nordamerikas høyeste fjell og over 6000 moh.

En liten reinsbukk hilste på oss.

Bjørn i sikte.

Etter dager og netter med regn og snø opplevde vi solen og vi fikk tørket både klær og sjæl. Stoppet ved pumpestasjon 5 for å sjekke livet der og vakta tok i mot oss, like vennligsinnet som alle andre her i Alaska. Etter nærmere orientering om pumpestasjon 5 ble vi også oppdatert på bjørnestatus og han meddelte ferske observasjoner av Svartbjørn med to cubs og 6-7 grizzlies. Utmerket tenkte vi og dro inn en sidevei og campet midt i bjørneland. Men først var det fisketur, en durabelig kamp mot sumpmyrer, tett vegetasjon iblandet branntomter og ikke minst, alt for flomstore elver. Men vi greide å lure fire harr i Jims river, ingen i Prospect river.Nok til kveldsmat.

Siden det hadde vært lite spenning på dyrefronten så langt utfordret vi sjebnen med grilling av harr bare 30m unna teltet. Sikret ikke teltet med bjørnegjerde men hadde peppersprayen klar. Etter en fantastisk kveld ved leirbålet og nydelig mat tok vi kvelden. Bråvåknet kl 05:30 av lyder ved teltet. Innrømmer at pulsen entret forsvarstakt men roet ned for å prøve å sortere lydene. Så ble det stilt og siden Nils sov forunderlig søtt i sin utslitte og ubrukbare sovepose lot jeg livet gå videre uten nærmere aksjon.

Selv om vi ikke fikk nærbilde av bjørn ved teltet så sikret vi oss bilde av svartbjørnen med to unger tidligere. Binna var tydelig skadet og hinket rundt med småtassene etter seg, kanskje har hun hatt en forsvarskamp mot en grizzly hann, kanskje ikke. Med bjørnen så har vi så langt på dyrefronten observert elg, moskus, jordekorn, rødrev, mus og ekorn men mangler spesielt grizzly, geit/sau og ulv. Ulv får vi nok ikke se men det hadde vært moro med en nattlig konsert.

I dag har vi roet ned i Fairbanks, omorganisert og supplert litt. Også vært litt turist i byen. Planlegger nå 2-3 dager i Denali, en slags kombinasjon av organisert turist og villmark. Planlegger å ta bussen innover og hoppe av og overnatte i telt. Her er det også muligheter til observasjon av både elg og bjørn, usikkert i forhold til villgeita.

  Bamsemor sjekker opp situasjonen - hun liker oss ikke. 

Nils ut av sumpmyr og kratt til branntomt.

Her grilles det harr til middag / kvelds.

Tilløp til dramatikk - uten bjørn.

Gårsdagen åpnet med sightseeing i Deadhorse, en nesten uvirkelig by med tilhørende menighet. En slags villmannsland i villmarken. Etter etterfylling av lite luft i et dekk startet returen i hufsende kald polvind. Stoppet for fiske underveis med en fin harr som resultat, fortsatte sørover og stoppet opp for å campe ved elva. Etter nok en fin harr på land, landet vi i teltet, fortsatt i iskald vind.

Neste morgen, altså i dag, startet med snøbyger og punktert dekk. Gode råd dyre. Besluttet da at vi bare måtte avslutte polarområdet og prøve å komme oss over fjellet. På det høyeste, godt over 1400 moh, danset vi på nysnø med trillebårhjul på venstre bakhjul, les reservehjul. Med bratte, både opp og nedoverbakker, ble det utfordrende for en stakkar med sommerdekk og dårlig sikt. Men etter 200 meter lavere, på sørsiden, pustet vi lettet ut og vi er nå glade for at vi er tilbake i Coldfoot med muligheter for dekkskifte i morgen - håper vi. Coldfoot har på ulike måter blitt vårt hjem her oppe. Det positive er at vi i dag kan se fjellene, altså det er oppholdsvær om enn fortsatt kaldt.

Nils har nesten hatt faunaorgasme, har boltret seg i nye og spennende arter. Vi jobber med statistikk og kommer tilbake til den. Også kjente arter som moskus og rødrev ble observert, moskusen dog i sitt opprinnelige landskap.

Moskusen i sitt rette element - iskald polarvind.

Ishavsrøye - kanskje.

Nå starter jakten på storharren og kanskje ishavsrøye. På bildet skimter vi Sagavanirktok River øst for Dalton hwy, mens vi vest for Dalton hwy har Kuparuk River. Elvebanken på bildet er spesiell da resten av landskapet er padde flatt ut synsranden. Nils snakker om innkjøp av ekstra myggverktøy, det nytter i alle fall ikke med raketter til millionen pr stk., ellers tror jeg tror han har et poeng.

Vi skimter Sagavanirktok River.

DeadHorse eller Prudhoe Bay.

I fortsatt mangel på godvær kjørte vi like godt til Deadhorse. Ikke dumt det for her er det, om ikke varmt, så i alle fall lite nedbør. Også brukbart over Brooks Range så vi hadde fantastiske billedopplevelser. En utrolig natur. Veiene var derimot meget varierende, fra fin asfalt til gjørmebad. Over mot arktiske strøk ble det flatt og trærne forsvant fullt og helt. Imponerende vidder før vi nådde Deadhorse og Prudhoe Hotel. Jeg skrev hotell og det heter det men det er ei arbeidsbrakke for diverse oljearbeidere. Med do og dusj på gangen. I faunaen ble observert elg, jordekorn, våk, ravn, vadere, småmåse og polarmåse. I morgen starter vi kryptur sørover og regner med å starte teltovernatting sammen med 500 milliarder mygg.

Elgkolla Dolly poserte og smilte til oss.

Det Regner i Coldfoot - mer enn nok.

Etter solid med regn de siste dagene, også i dag, avventet vi Brooks Range da det endog var meldt snø i høyden. Testet utstyr i regnfulle elver her i Coldfoot men vanskelige forhold, les breddfulle elver, gjorde det vanskelig å fiske. Men vi så rykende ferske spor både av elg, ulv og bjørn - spennende. Vi håper på bedre dager framover men tar nå ei natt til her. Blir det Brooks Range i morgen blir vi borte fra bloggen noen dager. Hilsen fra Northern Alaska.
Nils og Lars

Nils prøver fiskelykken i Hammond Creek.

On the road again.

Etter 30 timer fra seng til seng har vi nå deretter landet i Nenana på vei mot Brooke Range, via Dalton hwy. Gjorde raskt unna Anchorage, kanskje ikke noe spesielt der, utenom sportsbutikken vi fant, som var helt unik. Så nå er vi klare med fiskeutstyr, liggeunderlag, pepperspray og elektrisk bjørnegjerde. Vi besluttet altså underveis at vi starter nordfra, dvs nesten oppe ved tundraen og og beveger oss sørover. Så vi har fortsatt 1-2 dager igjen før vi drar ut i villmarka.

Her i Nenana overnatter vi på det som kan kalles, ikke Hilton men i andre enden av skalaen, men sjarmerende. "Kona" Nils har allerede lagt seg, jeg skal lande noen ord i bloggen før jeg også tar kvelden.
Hadde en flott tur nordover, ikke minst over Alaska Range som også huser Denali og M McKinley, nord amerikas høyeste fjell.

På veien over Alaska Range, mye majestetisk natur.

Takk for bloggkommentarer, setter pris på enda flere.

Lars  

Alaska få dager igjen.

Yes Alaska - ja snart er vi, Nils Røv og Lars Skrøvseth, klare for Alaska. Alaska med villmarka, bjørnen, elgen, laksen og innlandsfisken. 19. juli 2014 setter vi oss på flyet på Værnes og drar via Amsterdam og Seattle til Anchorage. Derfra er det åpen agenda, altså ingen konkrete planer. Dvs planen er å bruke en til to dager å orientere seg og finne de gode alternativene. Denne bloggen vil gi interesserte, om noen, litt status og hilsener fra Alaska. Vi gleder oss - derfor ble det YesAlaska.