Hope - liten men med variert innhold.

Litt usikker på hva som egentlig gjorde at jeg anbefalte å besøke Hope, men det var liksom noe med presentasjonen som pirret nysjerrigheten. Og som nevnt tidligere, etter først å ha misset på å finne byen  fikk vi så kontakt med Seaview og gamlebyen. I Main street ligger suvenirbutikken, social house, cafeen og baren, litt utenfor - i loopen, ligger blant annet kunstgalleri og museum og enda en cafeteria. På museet traff vi så igjen Aukrust II, etter først å ha møtt ham under frokosten hos eskimoen. Bildet taler for sitt, se under. Jeg bruker ofte, og bruker igjen ornitologen som alibi for å få tatt bilde av de største severdighetene. I følge eskimoen så var Aukrust II heftet av hørselsproblemer som resultat av Vietnam krigen i kombinasjon med diverse hørselskadende aktiviteter senere.

Oppe i granskogen etter museumsbesøk, cafeteriabesøk og sjekk av elva, snublet vi over enda en severdighet. Elgku med to kalver gresset på veikanten, tydeligvis trygg på seg selv da de ikke enset oss spesielt. Først da vi prøvde håndhilse på fruen begynte øreflippene å komme i "dra din vei" posisjon. Vi fikk noen virkelige flotte bilder, endog ble videoen aktivert denne gangen. En skikkelig oppreising etter gårsdagens misære.

Så var vi på plass hos eskimoen igjen, først lunch og så sighseeing med den nakkeskadde. Sightseeing innover fjelldalen inn i Chugach National Forest, i SUVen etter gamle gruveveier som snoket seg innover i terrenget. CNF kan i tillegg til naturen by på en rik fauna og dessuten restene av den gamle gullgruvetiden. Etter nitidig speiding oppover i fjellsidene ble det registrert en prikk med potensiale til å være noe mer. Og vi kunne etter hvert hake av på severdighetslista vår - Fjellgeit. En snedig skapning, ser mer ut som idiot enn en slu og spretten  fjellfarer. På oppoverturen registrerte vi bare en, på returen fire stykker. Etter å ha passert uttallige bæverdammer kom vi fram til veis ende der veien videre var smale veier/stier som førte opp til tidligere gullgruver. Bruce, som den nakkeskadde hett, anbefalte oss å gå opp til den ene gruva - han skulle vente ved bilen mens vi tok turen - en utfordring som passet bra etter noen rolige dager.

Etter start på 615 moh nådde vi gullgruveinngangen ved 880 moh. Litt svett og noe blaut etter ei lett heftig regnskur på starten av ferden. Og der vi står ble det, etter Bruce sine antagelser, drevet gullgraving godt ut på 60-tallet. Vi gjenåpnet ikke gruva men tok med en stein vi antar er spekket med gull, nærmere undersøkelser blir ikke tatt hvis resultater ikke er av større interesse å få presentert. Etter en kjapp retur kom vi ned til Bruce igjen -  og tre andre fjellfarere. Den ene var fra Hope, nummer to fra Østerrike og den tredje fra London - naturlig nok.

Etter ankomst eskimoen ble det BBQ ribbe med dertil god drikke. Eskimoen var i storhumør og syntes ikke det var helt greit at ornitologen ville legge seg allerede ved midnatt. Men slik ble det da morgendagen skal sende oss til Anchorage og sistkveld i Alaska. Nå venter Barbara og Rich i Seattle, så blir det Amsterdam-Trondheim og punktum finale for århundrets ekspedisjon. Jau, det blir nok godt å komme hjem igjen også kjenner vi.

Ornitologen i passiar med Vietnamveteranen.

Mora kikker etter tvillingkalvene som gjemmer seg i buskene.

Innover i Chugach National Forest etter grusvei opprinnelig opparbeidet av gruvearbeidere.