Denali - sagnomsust villmark.

Etter to dager og ei natt i Denali nasjonalpark nærmer vi oss nå Anchorage igjen. Halve tiden i Alaska er brukt og nå og nå må vi prøve lete opp en bushflyger inn i lakseland. Men først Denali - i utgangspunktet noe usikker på hvor turistifisert den var. Svaret er - ja begge deler. Den store turisttrafikken er bussene som ruller inn og ut av nasjonalparken der du kan hoppe av/på og se på naturen fra bussete eller veikanten. Det er også en opplevelse faktisk, men så hadde de også alternativet backcountry. Da måtte du vekk fra veikanten og det ble selvsagt vårt valg. Men det var delt opp i mange områder, parken er enorm, og vi måtte bestemme oss på forhånd hvor vi ville campe. Nils insisterte på at vi skulle "jakte" på Dall sheep, eller steinbukken. Etter samtale med Ranger falt så valget på campground 31, et område stort som et et norsk 1:50.000 kart. Og det var begrensninger på antall personer pr område pr døgn.

Etter gjennomgang av video og kurs, det meste i hvordan du skulle takle bjørnen, var vi klare til start - trodde vi. Ikke det for i tillegg måtte vi oppgi alder, vekt, hårfarge, klærfarger og vise fram at vi hadde bjørnesikker matdåse. Etter å ha betalt et ikke ubetydelig beløp for busstransport og aksess fee, hoppet vi på bussen. Etter ca 2 timer ble vi kastet av i regnværet in the middle of nowhere. Base camp var plukket ut på forhånd og veivalget var klart. Men kartet holdt ikke o-standard, vegetasjonen var ikke angitt. Etter en hard kamp i bush og seljekratt tok vi den tøffe beslutning, hufselige sekker til tross, vi drar opp i høyden. Etter endt kamp og med meget dårlig kilometertid nådde vi basecamp.

Etablerte camp, kokte på kaffen og nøt et koselig kveldsmåltid i mosen før noen så "slo på" på TVen der det ble vist naturfilm. Først ble det registrert ni stk steinbukker eller Dall sheeps, da var Nils strålende fornøyd. Disse befant seg i fjellhamrene mot vest. Så i krattskogen mot nord, to voksne elger, for deretter å oppdage en flott reinsbukk i sør. Sammen med rype og lavskrike følte vi oss som en del av den ekte naturen. Ingen bjørn men enda mer sjeldent, neste morgen kom et ulvepar inn draget fra sørvest og passerte oss på relativt kort avstand. Stoppet endog opp overfor oss og gravde etter jordekorn, dette som en ekstra gest til oss som var på besøk helt fra Norge.

Tid for å bryte leir, og igjen inn i slåsskamp med kratt og ulendt topografi. Men vi grov oss fram og etablerte camp 2, pausecamp. Denne skulle bare ta vare på tungsekkene mens vi dro til høyfjellet for å fotografere og filme sauene. Nils med 5 kilo optikk, jeg med enkelt videokamera pluss stativ. Og dagen bød på årets beste vær, dvs det ble varmt. Satset på å fylle opp drikkeflaska underveis men steingrunnen hadde tydeligvis stukket av med alt vannet. Nei ikke helt for lengre oppe bød naturen på en midlertidig bekk med fersk permafrostvann. Dette kan ikke ha Giardia parasitten mente Nils og drakk uhemmet uten filtrering. Jeg får bruke filterflaska tenkte jeg slik at i alle fall en av oss kan være klarsynt under hjemreisa.

Vel oppe på første brinken, uten noe tegn til sau, bredte pessimismen seg. Men så, etter lengre studie, beveget steinen på seg, steinen vi hadde studert lenge. Nytt mot meldte seg og vi listet oss opp utenfor syne av bukken. En påfølgende fantastisk opplevelse som er dokumentert både på bilde og video. Men det krever litt redigering, kanskje vil trollheimsporten, som også følger oss, bistå med dette inntil videre.

Siste etappe til veien ble i hovedsak lagt etter et bekkeleie for å unngå bush. Tørst var vi da vi kom fram til veien, enda tørstere etter 1,5 timer før det kom en buss som hadde ledige seter. Det var like før mannen på nabosetet ble ranet da han satt og mesket seg med vann, dette i enda 2 timer før vi nådde bilen og kunne fukte ørkenstrupen. Nils drakk en Alaskan Amber denne kvelden, og jeg måtte holde ham med selskap. Det hører også med til turen at vi så to grizzly bjørner med unger fra bussvinduet. Kjempeoppstyr i bussen og vi følte oss som skikkelige industriturister i sterk kontrast til siste døgns opplevelser.

Først våt av regn, så av svette da vi måtte forsere en fjellrygg.

Vi fikk også et fantastisk blikk mot Alaskan Range og her Mt McKinley. 

Nordamerikas høyeste fjell og over 6000 moh.

En liten reinsbukk hilste på oss.