...MIN LENGSEL HIT INN HAR BLITT SOM EN BRANN -
   KUN HER FÅR JEG FRED OG BLIR ROLIG.

Med Jon Østeng Hov sine ord skal jeg nå takke for meg og begi meg på vandring mot sivilisasjonen. En grei dagsmarsj og det meste nedover bakke. Men først må jeg takke faunaen for laget, takk for godt selskap til Smålomen, Svartanda, Strandsnipa, Rødstilken, Heipiplerka, Heiloa, Fiskemåsen, Makrellterna og sist men ikke minst, Fjelljoen. Denne fuglen har jeg sett kun en gang før, da i Tydalsfjella, men her synes han være tallrik. En tillitsfull kamerat som underholdt på sitt beste når fiskebettet var på sitt verste.

Fjelljoen får være representanten for de mange fuglene som holdt meg med selskap her inne i fjellheimen. En morsom herremann som står i lufta som en Tårnfalk.

Endelig fikk jeg nabofjellet mitt ryddet for skodde og jeg kunne få et nakent bilde av dette litt arktiske fjellet. Minner litt om Svalbardfjellene.









Så er travet i gang og jeg kjenner igjen trøkket på skuldrene. De er ikke helt restituert etter en hviledag og vekta er kanskje den samme. Maten er mer eller mindre spist opp men det er supplert med fisk. Velger å gå på nordsida av Mosken utenom stien. Klatret likevel litt opp i lia for å unngå myrene. I enden av Mosken prøvde jeg fiskelykken for siste gang. Prøvde meg i noen mindre vatn men vet ikke om det er fisk der. I alle fall var det ingen som viste interesse for min elegante spinner og jeg pakket derved også ned fiskeutstyret. Så drar det seg til nedover mot selve Rostadalen, men fortsatt mange kilometer igjen til bilrattet.

Vakre omgivelser nedover dalen om enn noe slør i toppene. Her representert ved Moskangaisi og starten på Iselva.

Ska du hæm Lars????
OK, takk for besøket, artig at du stakk innom.










Etter å ha dukket ned under tregrensa og etter passasje av Iselva kom jeg fram til Rostahytta. Tid for lunch og her var det til og med bord og benker med ryggstø - fantastisk til luksus. Fyrte opp primusen og pakket fram restene av matforrådet. Brødskive med litt pålegg på, tynet ut det siste av Baconost tuben og skar siste fliken av morrbiten. Etter måltidet ser jeg at jeg nok kunne ha overlevd en dag til, fisk og havregryn og noen få brødskiver skulle ha ordnet det. Men anser likevel fjellvettregel nummer to som respektert.

Jeg nærmer meg sivilisasjonen og frihetsgraden krymper. Det blir nok bare å skjerpe seg.

Da ser jeg mot Likkafjellet og rett ned for den er eventyret over for der står min Skoda Octavia og venter på meg - håper jeg










OPPSUMMERING MED APPELL.
Jeg innledet siste brevet med hilsen fra Jon Østeng Hov. Vi har et fantastisk land og en natur de fleste kan misunne oss. Likevel er det mange som ikke ser verdien i dette og her, som så mange ganger ellers, ser jeg spor etter mennesker som ikke hører hjemme her inne. Mennesker som ikke respekterer vår unike fjellheim. Og vi har også et stort flertall av politikere som nå vil slippe løs gasspedalen i fjellet. Jeg er redd vi ser starten på europaleder i fjellheimen vår, på kryss og tvers. Jeg tenker på scooter slippet som er i emning og som etter mitt syn er et overgrep mot naturen. Jeg føler våre politikere er helt på viddene, men en ting tør jeg påstå, de er ikke inne i fjellheimens vidder. Jeg lar bildene under tale for seg, kunstverket er en samling av skrot i enden av Moskanjarvi i en 40m lengde. Dette er ikke de primære negative siden ved saken men en sekundær effekt. Jeg hadde verken plass eller skuldre til å ta det med hjem men lagde alternativt et makabert monument av det hele. En appell til den som trenger det.

Takk for at du ble med på turen - alltid artig å ha følge. Nærmere 80 lesere på det meste, dette uten å promotere bloggen utover egen FB.